Vi lever i en rar tid. En tid som på det beste kanskje skaper rom for ettertanke om hva som virkelig betyr noe, og på det verste vekker våre dypeste redsler og sårbare sider. 
 
Hva om graden av det vi føler er påvirket av gamle erfaringer? Har du vært deg bevisst det noen gang, at du opplever deg mer trigget av en situasjon enn situasjonen skulle tilsi? At du blir sintere, reddere, mer fortvilet av en liten hendelse i en relasjon for eksempel – enn du kan forstå rasjonelt? Da kan det fort være en gammel erfaring som er trigget, med alt det meningsinnholdet, mobiliseringen og kanskje overveldelsen som gjaldt den gang. Og siden situasjonen vi er i minner oss om det som hendte, klarer vi ikke skille mellom fortid og nåtid, og får vanskelig med å regulere våre egne følelser. Våre eldgamle nedarvede overlevelsesinstinkter «fight and flight» kan bli mobilisert, eller enda eldre instinkter som setter oss i en «frys-tilstand» der vi fungerer på et overlevelsesminimum.
 
Da kan det være til hjelp å få tak i hva som egentlig er trigget i oss, slik at vi møte de gamle behovene og følelsene i oss med forståelsen og varmen de lengter etter, og slik roe ned nervesystemet. Jeg fikk selv hjelp til å komme i kontakt med hva i meg som er trigget i meg om dagen ved hjelp av intensjonen «Jeg corona». I tillegg til en nåtidig sorg over livet som er satt på vent, dukket også mitt indre barn opp med følelser av isolasjon, sårbarhet og lengsler. Det ble et nært møte med meg selv hvor jeg kjente at jeg kom i dypere kontakt og kunne ivareta meg selv bedre etterpå.
 
Prof. Dr. Franz Ruppert, grunnlegger av terapimetoden IoPT, hevder at også sykdommer og sykdomsforløp kan peke på bakenforliggende uforløste traumer. «Illnesses have a trigger. This can also be a virus. But this virus is not per se the reason and certainly not the cause of the various symptoms of the disease. (...) the cause of physical symptoms is very often found in the early development phase of a person.» (Ruppert, 2021). I artikkelen jeg har sitert, sliter en dame med ettervirkninger fra covid med vannansamlinger rundt hjertet og pustebesvær. Når hun setter opp sin intensjon på symptomene, dukker det opp at hun fra hun var liten har hatt en beskyttelse rundt hjertet for å forsøke å forsvare seg mot en følelseskald mor. Da hun endelig kommer i kontakt med sine egne verkende barnefølelser, kommer varmen tilbake i hjertet hennes igjen. Artikkelen forteller ikke hvordan det går med henne senere, men den viser kanskje at det var ikke tilfeldig at det var hjertet hennes som ble overbelastet, da hun ble syk.
 
Så uansett hvordan du har det i denne tiden, pust mykt med deg selv. Vi lengter dypeste etter vår egen varme og nærhet, og at vi kan få være til og elsket med alt vi er og føler. Så anerkjenn dine egne behov og følelser, og ta godt vare på deg selv.
 
Bibliografi
Ruppert, F. (2021, 01 18). Versteinerte Herzen - wie die tiefe Spaltung zwischen Gefühl und Verstand in uns überwunden werden kann (oversatt: Petrified Hearts - How to overcome the deep divide between feeling and mind within us. Hentet fra Prof. Dr. Franz Ruppert: https://franz-ruppert.de/de/aktuelles/aktuelle-interviews-und-artikel

Så lite, så vanskelig – å gjøre meg synlig!! 
 
Jeg har opplevd at jeg fort kan gå inn i sjokk om dagen ved bare å tenke på å skulle skrive noe som skal presentere firmaet mitt her ute i det offentlige rom. Tankene mine har stresset meg i forsøk på å presse meg til action «Jeg må synes for at nye klienter skal finne veien til meg», og «hvordan skal jeg snakke om hva jeg tilbyr når det er så sammensatt, og ikke kan presenteres som én teori, men er påvirket av alt jeg har opplevd og er?», og «Hvordan må jeg fremstå for at ingen skal bli sinte eller forakte meg?». Så jeg har skrevet punktlister og utkast, forsøkt å få det riktig, feilet, fått prestasjonsangst og gitt opp – og gått på igjen. Underveis har jeg også søkt støtte hos venner og kollegaer og gjort selvmøter med IoPT for å finne ut hva i meg som stopper meg. Og svaret har vist seg både sammensatt og enkelt – men løsningen har vist seg å være meg selv, og gjøre det så enkelt som mulig. Så her kommer det, er lite skritt for menneskeheten og et stort skritt for meg. I dag er jeg modig, og er bare meg.
 
Jeg hadde tenkt jeg skulle skrive noe om at jeg kan være en støtte til å finne dine dypere svar og løsninger for å nå dine mål for 2021, en samtalepartner i hverdagen, et medmenneske og terapeut med noen verktøy for å finne veien inn til deg og frigjøre dine potensialer for å leve ditt gode liv. Og det har jeg lyst til, både én-til-én og i fellesskap i gruppe - i disse dager først og fremst på nett. Send meg gjerne et hei tilbake om du er nysgjerrig og interessert.
 
Men her og nå vil jeg også si noe om min egen lærdom, av veien hjem til meg selv. For jeg har jo valgt denne yrkesveien fordi jeg har gått og går den selv. Og det har ikke vært lett - jeg har flere ganger valgt å trå ut av trygge gode jobber og gode kollegafellesskap, fordi jeg har kjent at noe i meg har lengtet etter å komme til uttrykk, gjøre plass til meg i mitt eget liv. Og så har det blitt vanskelig også. I ensomhet har jeg klamret meg til sofaen, blitt kvalm av kreativitet og jeg har følt at jeg ikke har vært presentabel nok i verden som meg selv. Positive tanker alene og hard vilje, har ikke gjort susen for meg i livet. Jeg har trengt at det føltes sant, ekte og kjærlighetsfullt, og favnet også de mørklagte delene av meg og alle. Og gradvis har jeg fått kontakt med en dypere tilstedeværelse og glede også i enerom med meg selv.
 
Årsakene til mine indre demoner har vært sammensatte, men noe som har vist seg for meg i disse dager er at jeg brukte mye krefter på å tilpasse meg i skoledagene. For det ble fort overveldende for lille-Victoria i skolen. Jeg brukte lang tid på oppgaver for jeg prøvde å gjøre det riktig, i tillegg til at jeg likte å bruke tid på estetiske detaljer, som gjorde at det tok lang tid, at jeg ofte hang bakpå og presset tidsfrister til det ytterste. Jeg husker jeg gråt flere ganger av prestasjonsangst og i smerten over å være underveis med en oppgave på overtid, uten å se veien videre. Jeg husker jeg undret meg da jeg gikk på barneskolen hvorfor jeg fikk dårlig samvittighet hvis jeg bare tenkte på å gjøre noe hyggelig, og at det var noe ubestemmelig «viktig» jeg måtte gjøre i stedet. Og da min elskede ballettskole ble nedlagt i 6.klasse, og jeg ikke hadde noen organiserte kreative utløp lenger, var det nok noe i meg som ga opp, og tørken innvendig tok til for fullt. Som jeg skjønner det nå, mistet jeg kontakten med meg selv og tilliten til at det var verdifullt og trygt å være i kroppen, hvilende i det tidløse, intuitive og være synlig med mitt uttrykk. I stedet prioriterte jeg å gjøre det lærerne ba meg om, og å strekke meg for at ingen andre skulle si eller føle at jeg gjorde noe galt. I dag skjønner jeg at det er i det tidløse rommet i kontakt med meg selv virkelig utvikling skjer – og det er der jeg føler meg mest levende.
 
Så en av mine intensjoner for det nye året er å sette av tid til å uttrykke meg for meg selv først og fremst, og skru av hjernen som bedømmer og forteller meg at «noe» haster mer. Om det så bare er å skru på en sang i stuen underveis i dagen og la kroppen lede an i 5min. 
 
Og det er også noe av det jeg ønsker å støtte mine klienter med: Å komme hjem til seg selv, hente hjem indre barn som av forskjellige årsaker måtte forlate seg selv, og anerkjenne selv som uendelige verdifull, elsket og verd å beskytte. Skritt for skritt slippe opp kontroll, og finne tillit til å være synlig som JEG er – sårbar, vidunderlig og kraftfull på samme tid!
 
I kjærlighet til alle indre barn alle steder: Godt Nytt År!

The time will come 
when, with elation 
you will greet yourself arriving 
at your own door, in your own mirror 
and each will smile at the other's welcome, (...).
- Derek Walcott

I sommer deltok jeg på International Advanced training module 2 med prof. Franz Ruppert om flergenerasjonell psykotraumatologi (MPT). MPT er et teorikonsept han har utviklet gjennom sin praksis som psykoterapeut og professor i psykologi. I løpet av denne spennende og intense kursmodulen gikk vi i dybden på prof. Franz Rupperts konstellasjonsmetode CoSI (Constellation of the Sentence of the Intention) og mer bestemt hva Jeg'et er.

Jeg er takknemlig for denne internasjonale utdanningen hvor jeg sammen med andre fine og dyktige kollegaer fra hele verden, opplever å bli mer balansert og trygg som menneske og terapeut. Jeg synes det er spennende å gi denne kunnskapen og innsikten videre til andre som kan ha nytte og glede av den. Så her kommer noen innsikter jeg noterte meg i sommer. Kanskje blir de til innsikt for deg også?

• Å splitte av kontakt med følelser og minner er en naturlig reaksjon i kroppen når vi opplever at de overvelder oss og at vi ikke kan slippe unna på annet vis, dvs. når vi opplever noe traumatisk.

• Resultatet av slik avsplitting fra deler av oss selv kan blant annet bli en følelse av indre tomhet, og/eller ubehagelige følelser og reaksjoner som gjentar seg fordi linken til de opprinnelige minnene er frakoblet. I tillegg kan overlevelsesstrategier ta over som ikke fører til helse, balanse og sunn autonomi i relasjoner.

• Mer om overlevelsesstrategier:
  

1. Å ty til tanker, analyse og grubling er en sterk overlevelsesstrategi når vi ikke er i følelseskontakt med oss selv.
2. Å bli sint på oss selv og å ville sparke de delene av oss selv i gang som sitter fast i gamle traumer løser ingenting - det er også en overlevelsesstrategi uten kontakt med de avsplittede følelsene.
3. Å ville kvitte oss med de delene av oss selv som sitter fast i traumet og oppleves "plagsomme" fordi de er knyttet til smerte, sorg, panikk, raseri, overveldethet, mindreverd osv, og ikke "fungerer" som vi vil, er også en overlevelsesstrategi som ikke bringer oss nærmere våre ressurser.
4. Identifikasjon med en nasjonalitet eller folkegruppe kan være en form for overlevelsesstrategi.
5. Higen etter penger og suksess kan være en form for overlevelsesstrategi - det sunne jeg'et søker balanse.

• Før det opprinnelige traumet er blitt anerkjent og følt, vil vi ikke ha alle delene av oss selv tilgjengelig og dermed er det naturlig at noen av ressursene/delpersonlighetene våre "halter" og at vi ikke "ser klart".
  

• Det er mulig å ha medfølelse med alle våre delpersonligheter, både overlevelsesdeler og traumatiserte deler så vel som sunne deler - alle gjør så godt de kan med de ressursene og forståelsesmodellene som er tilgjengelig for bevisstheten til enhver tid. 

• Medfølelse med oss selv - uten å fjerne oss fra oss selv ved å se opp eller ned på noen deler av oss, men møte oss selv i indre likestilthet - bringer mer integrasjon av oss selv med oss selv.

• De traumatiserte delene av oss selv lengter hjem til oss selv - de ønsker å bli sett, uttalt og følt. Og, de forlater oss ikke - heldigvis! God jeg-kontakt henger sammen med egenkjærlighet og indre balanse.

• Sannheten setter oss fri til oss selv når vi er klar for det, om vi velger å åpne oss for den. 

 
Det er innsikter fra modul 2 i sommer. De har spunget ut av praktisk erfaring med metoden CoSI, så om du gjerne vil komme bak ordene og inn i erfaringen av dette selv også, anbefaler jeg deg å komme på et kurs eller time. Oppsummert kan jeg si at det er kontakten og kjærligheten til oss selv vi lengter etter, som igjen skaper grunnlaget for vår evne til kontakt og kjærlighet i møte med andre. Jeg lar Derek Walcott avslutte også, for han sier det så vakkert:


Love after love
The time will come 
when, with elation 
you will greet yourself arriving 
at your own door, in your own mirror 
and each will smile at the other's welcome, 

and say, sit here. Eat. 
You will love again the stranger who was your self.
Give wine. Give bread. Give back your heart 
to itself, to the stranger who has loved you 

all your life, whom you ignored 
for another, who knows you by heart. 
Take down the love letters from the bookshelf, 

the photographs, the desperate notes, 
peel your own image from the mirror. 
Sit. Feast on your life. 

 - Derek Walcott

Bibliografi
Love After Love - Poem by Derek Walcott - http://www.poemhunter.com/poem/love-after-love/

Jeg hadde hørt det før, men jeg fikk erfare denne innsikten da jeg jobbet med min motstand for å publisere den først blogteksten. Jeg må innrømme at jeg var, og til tider fortsatt er, ganske redd for hvordan jeg det jeg skriver blir møtt på utsiden. Jeg satte derfor opp en mini-konstellasjon for min intensjon om å få tak i den motstanden og frykten jeg opplevde, og helbrede den, om så bloggen skulle ut eller ikke. Men da jeg forholdt meg til bloggen og et eventuelt publikum, og relasjonen der i mellom, fikk jeg innsikt om at relasjonen eksisterte i meg. Det vil si at det var ingen ytre "overgripere" å forsvare seg mot. Overgriper og offer-dynamikken var i meg, og det var fra meg selv jeg trengte å åpne meg for og ha aksept for. Og plutselig var det ikke så skummelt å være ærlig om sanne følelser, eller innrømme ansvar - for alt var meg, alt tjente meg, og jeg ønsket meg selv vel. 

Jeg er av den oppfattelsen at offer/overgriper-identifikasjoner i oss selv, som den jeg opplevde, kan komme fra traumatiserende erfaringer i eget liv, overføres fra tidligere generasjoner, og/eller til og med fra tidligere liv. Men identifikasjonen representerer ikke sannheten om hvem vi er. Det er en misforståelse, en skam som bygger på troen om at det er noe feil med oss, fordi vi opplever eller opplevde det vi gjorde. Det fantastiske er at uansett så kan erfaring helbredes i oss selv, fordi den ytre relasjonen som blir vanskelig fordi vi tror den definerer oss, fortsetter å leve på innsiden av oss. Det er på innsiden vi fortsetter å krige, forsvare oss, tror vi må bli bedre - og det er på innsiden vi slutter fred, ser med kjærlighet på oss selv og situasjonen, og vet at vi er helt ok akkurat som vi er. Og det kan være godt å vite at bakenfor misforståelser om oss selv har vi alltid vært perfekte akkurat som vi er. Namasté!

“I used to suppress my upsetting emotions a lot, because I used to believe that they would attract negativity in my life. In addition, I didn’t want to concern others, so I tried to control my thoughts and force myself to be positive. But I now understand that the key is to always honor who you truly are and allow yourself to be your own truth.” - Anita Moorjani


Deep down we all want to feel safe to express ourselves truthfully, loved unconditionally, seen and accepted fully, protected from harsh voices and rough touch, not having to perform or exchange our integrity and honesty for the security of belonging and "love". But as this can be a rarity growing up too experience completely, now, somewhere inside we might still feel wrong and fearful.

Sometimes this longing for being held by someone or something bigger can feel overwhelming, whether we are aware of it or not. It can be so overwhelming and distressing that we soothe ourselves through "fast love", food, TV, alcohol, meaningless chatter, bragging etc. instead. The voices in our head telling us we´re not ok, not enough, not safe, unlovable, and so on, just won´t leave us in peace, so we´ll use anything to keep them away. 

As a child the holding person would have been one of our parents, and later in our adolescence, our community of peers. We took what acceptance they could offer us how full or limited it was. Remember that what they couldn´t love or accept in themselves was projected unto us. As we projected on to them - both our dark and our light. And what was not loved or valued or seen completely, we today meet as those unrestful, fearful places within ourselves that might feel overwhelming to be in contact with. 

So what alternatives do we have when our negative self talk and fear overwhelms us? I find it can be a good help to find a sanctuary of someone else who can see and accept and give us room to just be with what is. This can be a friend, a therapist, or even a good book that reflects us well. Or we can resort to nature, free ourselves of the stimuli of daily life, and just breath and move. Or we can sit quietly, allowing the feelings to move without the story. 

As a grown-up the responsibility and the opportunity rests with us, to accept and love all of those "fearful, unloved places" within ourselves, places that mostly reflects the hurt of the child we once were. If we don´t take this responsibility, we will project our childhood needs and feelings on the world around us, failing to see it as an inner condition in us, rather that an outside truth. The source of war is inside, not outside. Our inner world will manifest the outer, so it might also be true that the world might seem a lonely place to be, until you really meet your own eyes.

If we want to feel the love and connection in the world, we have to love, value and accept ourself fully. This requires that we can be present with ourselves, saying yes to our feelings as they arise, just allowing them, inviting them to stay - not making an enemy of ourselves, not condemning parts of us to dark dungeons within our own psyche - parts that are really just reflecting our own hurt, fearful child. If we can be present and accepting of ourselves, then the bigger person holding the smaller person is both us. Peace and love starts from within. Namasté!



Referance
Moorjani, Anita, Dying to be me, p.157-158, collected 06.09.2014 from (http://msv-nhne.org/wp-content/uploads/2013/11/Anita-Moorjani-Class-Notes.pdf).

There is so much I´d like to share in this first post. Be warned though that it might be a bumpy ride, because it might become all intertwined. I hope you´ll bare with me. Thank you for being here, reading, and maybe sharing your own experiences at the end! Please just spread the word.

How much we long for feelings of freedom, confidence to follow our dreams, and relief from troubled thoughts and emotions! I can at least say for myself that I´m an old-time friend with feelings of frustration of feeling stuck in my head, stuck in old patterns and self-image, self-blame and contempt for not moving forward in my life as I thought I should. I´ve felt overwhelmed, and longed for time and room to just meet myself, and maybe get one step closer to actually enjoying being with myself, gaining some freedom to just be. And so, I´ve been blessed. Recently I´ve had this gift of "time on my hands" and therefore also the gift of witnessing the turmoil of my feelings as they fluctuate through the days. And so I´ve studied the books of Mr. Eckhart Tolle to keep me as present and alert as I can through the moments. And as you already might now, it has a lot to do with acceptance.

I´ve "lived a question" since I was a young girl of how to practice the art of forgiving. More recently I´ve wondered what is the difference between accepting and forgiving? We´ve heard, we know, that it´s important to be able to let go of the old, to move forward. And keeping resentments instead of letting go, only hurts ourselves. But how to live it, how to do it? 

Eckhart Tolle has given me good insights these days. He says that 

• full attention means full accept (Tolle, 1997, s.169 ), 
  
• forgiveness is realizing that the past lacks substance, whilst allowing the moment as it is (Tolle, 1997, s.175), 
• the practise of non-resistance is forgiveness - by not reacting unconsciously with negativity through counterattack, defense or flight. It does´t mean that you can´t tell the person concerned that he/she is out of line if that´s the case, but through the practice of non-resistance you don´t  put yourself in other peoples power and neither the power of your own mind, your ego (Tolle, 1997, s.187).
  
• "Nonresistance, nonjudgement, and nonattachment are the three aspects of true freedom and enlightened living." (Tolle, 2005, s.225)

Forgiveness and acceptance is important both concerning others and ourselves. But maybe the most transforming is to be able to accept and forgive ourselves, as this is often the key to meeting others with more compassion as well. Seeing ourselves and the moment completely as it is without judgement, resistance or identification/attachment, gives us more life and freedom and confidence. As we often judge others for our own shadows, it can also work to see ourselves in others, and not be so quick to judge and condemn as different and apart. We are all connected. 

Ho’oponopono is an ancient Hawaiian healing method that encompasses this interconnectedness, giving us all radical responsibility for what happens around us and what we experience (McCafferty, 2014). The method facilitates forgiveness within us directed at our own God-self, thereby also healing our experience of the world, thereby the world. By repeating 4 sentences in meeting with an issue, powerful changes can take place. The sentences are: "I am sorry. Please forgive me. I love you. Thank you." I´m yet to delve into this myself, but it makes perfectly sense to me, so I would like to bring it in here.

Back to nonresistance, I´ve had two specific practises in my life that mirrors what resistance and nonresistance can do: Constellationwork and Theatresports. In constellationwork what we often see is that what is blocking progress in any situation is something that the client has been unable/unwilling to see or feel fully, whether it be an illness, or something painful that happened in the past. There are often good reasons for this, because by being present with what is and what was might reconnect us with pain, judgement and old beliefs of powerlessness, being unprotected, and fear of being unloved and isolated. Release comes when what is can be accepted and taken into the heart as it was and is, which is really nonresistance, nonjudgement, and nonattachment in practice. And when this happens, life can once again start to flow more freely.

In theatresports one of the important rules is "to get yourself in trouble". A natural tendency in us would be to avoid trouble, walk away from the discomfort of challenge and the unknown - but in theatresports nothing interesting ever happens down that route. And somehow this can be applied to life too. By staying in the comfort zone, avoiding change, and also avoiding the discomfort of our own feelings, we´re not open to transformation and the magic and excitement of life.

This takes me back to the beginning of this blogpost. I´ve been practicing staying present with whatever happens in my body these days, without engaging my mind too much, not to make up new stories of something old. And somedays I´ve found that the discomfort I´ve felt has come from avoidance/resistance about being honest about what is and also my deepest yearnings and needs. Being able to stay present with this has enabled me to "cut the chase" more often and get into action, even when that is lying down if that is what is needed, or starting a blog. And also I feel more at peace with myself, at peace with the moment. And for as long as it lasts, this moment lived in me seems open and full of possibilities. 

So today I warmly recommend - get yourself in trouble, be your own best friend and stay by your own side, give yourself and the moment full attention and acceptance, and through it you will open doors to new freedom and confidence (trust) and possibilities - freedom, confidence and possibilities that really have been yours all along! We are all channels of light, and when we drop the resistance and accept what is in every moment, saying yes to being who we are, our light, or life energy if you like, can easier flow through us and from us. Then we can have more presence in meeting with other beings of light, too, in acceptance, openness and freedom - so let shine the light of who you are! Namasté!



Litterature list:
McCafferty, Doreen (2014) Ho’oponopono healing - Holistic Wellness From Within [internet] Tilgjengelig fra: http://holisticlifestyleconsulting.com/ho-oponopono-healing/ [lest: 08.07.2014] 
Tolle, E. (1997) Det er nå du lever, Trondheim, Damm.
Tolle, E. (2005) A New Earth, London, Penguin Books.