Alle relasjoner er inne i oss selv

Jeg hadde hørt det før, men jeg fikk erfare denne innsikten da jeg jobbet med min motstand for å publisere den først blogteksten. Jeg må innrømme at jeg var, og til tider fortsatt er, ganske redd for hvordan jeg det jeg skriver blir møtt på utsiden. Jeg satte derfor opp en mini-konstellasjon for min intensjon om å få tak i den motstanden og frykten jeg opplevde, og helbrede den, om så bloggen skulle ut eller ikke. Men da jeg forholdt meg til bloggen og et eventuelt publikum, og relasjonen der i mellom, fikk jeg innsikt om at relasjonen eksisterte i meg. Det vil si at det var ingen ytre "overgripere" å forsvare seg mot. Overgriper og offer-dynamikken var i meg, og det var fra meg selv jeg trengte å åpne meg for og ha aksept for. Og plutselig var det ikke så skummelt å være ærlig om sanne følelser, eller innrømme ansvar - for alt var meg, alt tjente meg, og jeg ønsket meg selv vel. 

Jeg er av den oppfattelsen at offer/overgriper-identifikasjoner i oss selv, som den jeg opplevde, kan komme fra traumatiserende erfaringer i eget liv, overføres fra tidligere generasjoner, og/eller til og med fra tidligere liv. Men identifikasjonen representerer ikke sannheten om hvem vi er. Det er en misforståelse, en skam som bygger på troen om at det er noe feil med oss, fordi vi opplever eller opplevde det vi gjorde. Det fantastiske er at uansett så kan erfaring helbredes i oss selv, fordi den ytre relasjonen som blir vanskelig fordi vi tror den definerer oss, fortsetter å leve på innsiden av oss. Det er på innsiden vi fortsetter å krige, forsvare oss, tror vi må bli bedre - og det er på innsiden vi slutter fred, ser med kjærlighet på oss selv og situasjonen, og vet at vi er helt ok akkurat som vi er. Og det kan være godt å vite at bakenfor misforståelser om oss selv har vi alltid vært perfekte akkurat som vi er. Namasté!