Så lite, så vanskelig – å gjøre meg synlig!!
Jeg har opplevd at jeg fort kan gå inn i sjokk om dagen ved bare å tenke på å skulle skrive noe som skal presentere firmaet mitt her ute i det offentlige rom. Tankene mine har stresset meg i forsøk på å presse meg til action «Jeg må synes for at nye klienter skal finne veien til meg», og «hvordan skal jeg snakke om hva jeg tilbyr når det er så sammensatt, og ikke kan presenteres som én teori, men er påvirket av alt jeg har opplevd og er?», og «Hvordan må jeg fremstå for at ingen skal bli sinte eller forakte meg?». Så jeg har skrevet punktlister og utkast, forsøkt å få det riktig, feilet, fått prestasjonsangst og gitt opp – og gått på igjen. Underveis har jeg også søkt støtte hos venner og kollegaer og gjort selvmøter med IoPT for å finne ut hva i meg som stopper meg. Og svaret har vist seg både sammensatt og enkelt – men løsningen har vist seg å være meg selv, og gjøre det så enkelt som mulig. Så her kommer det, er lite skritt for menneskeheten og et stort skritt for meg. I dag er jeg modig, og er bare meg.
Jeg hadde tenkt jeg skulle skrive noe om at jeg kan være en støtte til å finne dine dypere svar og løsninger for å nå dine mål for 2021, en samtalepartner i hverdagen, et medmenneske og terapeut med noen verktøy for å finne veien inn til deg og frigjøre dine potensialer for å leve ditt gode liv. Og det har jeg lyst til, både én-til-én og i fellesskap i gruppe - i disse dager først og fremst på nett. Send meg gjerne et hei tilbake om du er nysgjerrig og interessert.
Men her og nå vil jeg også si noe om min egen lærdom, av veien hjem til meg selv. For jeg har jo valgt denne yrkesveien fordi jeg har gått og går den selv. Og det har ikke vært lett - jeg har flere ganger valgt å trå ut av trygge gode jobber og gode kollegafellesskap, fordi jeg har kjent at noe i meg har lengtet etter å komme til uttrykk, gjøre plass til meg i mitt eget liv. Og så har det blitt vanskelig også. I ensomhet har jeg klamret meg til sofaen, blitt kvalm av kreativitet og jeg har følt at jeg ikke har vært presentabel nok i verden som meg selv. Positive tanker alene og hard vilje, har ikke gjort susen for meg i livet. Jeg har trengt at det føltes sant, ekte og kjærlighetsfullt, og favnet også de mørklagte delene av meg og alle. Og gradvis har jeg fått kontakt med en dypere tilstedeværelse og glede også i enerom med meg selv.
Årsakene til mine indre demoner har vært sammensatte, men noe som har vist seg for meg i disse dager er at jeg brukte mye krefter på å tilpasse meg i skoledagene. For det ble fort overveldende for lille-Victoria i skolen. Jeg brukte lang tid på oppgaver for jeg prøvde å gjøre det riktig, i tillegg til at jeg likte å bruke tid på estetiske detaljer, som gjorde at det tok lang tid, at jeg ofte hang bakpå og presset tidsfrister til det ytterste. Jeg husker jeg gråt flere ganger av prestasjonsangst og i smerten over å være underveis med en oppgave på overtid, uten å se veien videre. Jeg husker jeg undret meg da jeg gikk på barneskolen hvorfor jeg fikk dårlig samvittighet hvis jeg bare tenkte på å gjøre noe hyggelig, og at det var noe ubestemmelig «viktig» jeg måtte gjøre i stedet. Og da min elskede ballettskole ble nedlagt i 6.klasse, og jeg ikke hadde noen organiserte kreative utløp lenger, var det nok noe i meg som ga opp, og tørken innvendig tok til for fullt. Som jeg skjønner det nå, mistet jeg kontakten med meg selv og tilliten til at det var verdifullt og trygt å være i kroppen, hvilende i det tidløse, intuitive og være synlig med mitt uttrykk. I stedet prioriterte jeg å gjøre det lærerne ba meg om, og å strekke meg for at ingen andre skulle si eller føle at jeg gjorde noe galt. I dag skjønner jeg at det er i det tidløse rommet i kontakt med meg selv virkelig utvikling skjer – og det er der jeg føler meg mest levende.
Så en av mine intensjoner for det nye året er å sette av tid til å uttrykke meg for meg selv først og fremst, og skru av hjernen som bedømmer og forteller meg at «noe» haster mer. Om det så bare er å skru på en sang i stuen underveis i dagen og la kroppen lede an i 5min.
Og det er også noe av det jeg ønsker å støtte mine klienter med: Å komme hjem til seg selv, hente hjem indre barn som av forskjellige årsaker måtte forlate seg selv, og anerkjenne selv som uendelige verdifull, elsket og verd å beskytte. Skritt for skritt slippe opp kontroll, og finne tillit til å være synlig som JEG er – sårbar, vidunderlig og kraftfull på samme tid!
I kjærlighet til alle indre barn alle steder: Godt Nytt År!
Jeg har opplevd at jeg fort kan gå inn i sjokk om dagen ved bare å tenke på å skulle skrive noe som skal presentere firmaet mitt her ute i det offentlige rom. Tankene mine har stresset meg i forsøk på å presse meg til action «Jeg må synes for at nye klienter skal finne veien til meg», og «hvordan skal jeg snakke om hva jeg tilbyr når det er så sammensatt, og ikke kan presenteres som én teori, men er påvirket av alt jeg har opplevd og er?», og «Hvordan må jeg fremstå for at ingen skal bli sinte eller forakte meg?». Så jeg har skrevet punktlister og utkast, forsøkt å få det riktig, feilet, fått prestasjonsangst og gitt opp – og gått på igjen. Underveis har jeg også søkt støtte hos venner og kollegaer og gjort selvmøter med IoPT for å finne ut hva i meg som stopper meg. Og svaret har vist seg både sammensatt og enkelt – men løsningen har vist seg å være meg selv, og gjøre det så enkelt som mulig. Så her kommer det, er lite skritt for menneskeheten og et stort skritt for meg. I dag er jeg modig, og er bare meg.
Jeg hadde tenkt jeg skulle skrive noe om at jeg kan være en støtte til å finne dine dypere svar og løsninger for å nå dine mål for 2021, en samtalepartner i hverdagen, et medmenneske og terapeut med noen verktøy for å finne veien inn til deg og frigjøre dine potensialer for å leve ditt gode liv. Og det har jeg lyst til, både én-til-én og i fellesskap i gruppe - i disse dager først og fremst på nett. Send meg gjerne et hei tilbake om du er nysgjerrig og interessert.
Men her og nå vil jeg også si noe om min egen lærdom, av veien hjem til meg selv. For jeg har jo valgt denne yrkesveien fordi jeg har gått og går den selv. Og det har ikke vært lett - jeg har flere ganger valgt å trå ut av trygge gode jobber og gode kollegafellesskap, fordi jeg har kjent at noe i meg har lengtet etter å komme til uttrykk, gjøre plass til meg i mitt eget liv. Og så har det blitt vanskelig også. I ensomhet har jeg klamret meg til sofaen, blitt kvalm av kreativitet og jeg har følt at jeg ikke har vært presentabel nok i verden som meg selv. Positive tanker alene og hard vilje, har ikke gjort susen for meg i livet. Jeg har trengt at det føltes sant, ekte og kjærlighetsfullt, og favnet også de mørklagte delene av meg og alle. Og gradvis har jeg fått kontakt med en dypere tilstedeværelse og glede også i enerom med meg selv.
Årsakene til mine indre demoner har vært sammensatte, men noe som har vist seg for meg i disse dager er at jeg brukte mye krefter på å tilpasse meg i skoledagene. For det ble fort overveldende for lille-Victoria i skolen. Jeg brukte lang tid på oppgaver for jeg prøvde å gjøre det riktig, i tillegg til at jeg likte å bruke tid på estetiske detaljer, som gjorde at det tok lang tid, at jeg ofte hang bakpå og presset tidsfrister til det ytterste. Jeg husker jeg gråt flere ganger av prestasjonsangst og i smerten over å være underveis med en oppgave på overtid, uten å se veien videre. Jeg husker jeg undret meg da jeg gikk på barneskolen hvorfor jeg fikk dårlig samvittighet hvis jeg bare tenkte på å gjøre noe hyggelig, og at det var noe ubestemmelig «viktig» jeg måtte gjøre i stedet. Og da min elskede ballettskole ble nedlagt i 6.klasse, og jeg ikke hadde noen organiserte kreative utløp lenger, var det nok noe i meg som ga opp, og tørken innvendig tok til for fullt. Som jeg skjønner det nå, mistet jeg kontakten med meg selv og tilliten til at det var verdifullt og trygt å være i kroppen, hvilende i det tidløse, intuitive og være synlig med mitt uttrykk. I stedet prioriterte jeg å gjøre det lærerne ba meg om, og å strekke meg for at ingen andre skulle si eller føle at jeg gjorde noe galt. I dag skjønner jeg at det er i det tidløse rommet i kontakt med meg selv virkelig utvikling skjer – og det er der jeg føler meg mest levende.
Så en av mine intensjoner for det nye året er å sette av tid til å uttrykke meg for meg selv først og fremst, og skru av hjernen som bedømmer og forteller meg at «noe» haster mer. Om det så bare er å skru på en sang i stuen underveis i dagen og la kroppen lede an i 5min.
Og det er også noe av det jeg ønsker å støtte mine klienter med: Å komme hjem til seg selv, hente hjem indre barn som av forskjellige årsaker måtte forlate seg selv, og anerkjenne selv som uendelige verdifull, elsket og verd å beskytte. Skritt for skritt slippe opp kontroll, og finne tillit til å være synlig som JEG er – sårbar, vidunderlig og kraftfull på samme tid!
I kjærlighet til alle indre barn alle steder: Godt Nytt År!
RSS Feed
